LESIBUA

5. og siste møte i 2011

2011-10-26T12:19:00.008+02:00

Denne gangen møtte vi seks stykker opp hos Brit Karen på Høyeggen i Melhus. Veldig trivelig at så mange blir med. Etter en god middag og masse prat gikk vi over på bøkene. Ville det bli noen diskusjon i dag, tro?

Diskusjon ble det! Den første boka vi tok opp var Folkelesnad av Agnes Ravatn. De fleste hadde ikke lest Ravatn før. Vi syns alle det var mye bra med boka; framfor alt språket. Hun skriver en god og lettlest nynorsk. I tillegg har hun en del ord og vendinger som er svært bra. Skråblikket på bladene var artige å lese. Til tross for alt det positive syns vi boka ble for lik og for kjedelig. Den egner seg godt i små porsjoner. Hvis man leste et stykke om dagen fungerte det, men å lese hele boka i en jafs var ikke lurt. De av oss som hadde lest "Stillstand" likte den mye bedre.

Den andre boka vi snakket om var Kurt Aust: Kaos og øyeblikkelig renhet. Et par stykker hadde lest Aust før, og resten kjenner jo godt til bøkene hans. Det vi var enige om, var at boka inneholder veldig mye. Den kunne vært tre ganger så tykk. Men det måtte vi altså legge til selv. Boka handler om en ungs manns kamp i en kaotisk verden. Han utvikler seg fra ung gutt til voksen mann. En dannelsesroman. Vi diskuterte litt hva den egentlig handlet om. Er det en historisk roman med elementer fra eventyr og fabler eller er det en kjærlighetsroman, om kjærlighet til bøker (her bilder)? Boka er veldig nøkternt skrevet med klar avstand til hovedpersonen - slik sett blir han oss litt uvedkommende.

Noen av oss fikk assosiasjoner til "Veien" av Cormac McCarthy. Den syns vi alle selvsagt var mye bedre, men det var noe med måten den var skrevet på som ligner.

En av oss likte ikke boka i hele tatt, syns den var skikkelig ekkel. De fleste syns nok den var sånn passe grei - kanskje ikke så lett å forstå.

Den siste boka var Hardkokt eventyrland og verdens ende av Haruki Murakami. Ikke alle hadde fått lest ferdig boka og meningene var nok ganske delte. Fra to svorne Murakami-fan til en som ikke ville lese mer Murakami. Av de tre andre var det nok en som ville lese boka ferdig og en som ville lese mer Murakami og en som heller ville lese 1Q84. Dette er nok ikke boka som bør brukes til å omvende folke til Murakami-fans. Den er ganske krevende og på en måte litt teknisk. Språket er bra og flyter lett. Han har veldig mange gode setninger, som det virker som vi ikke har hørt før. Vi to som elsker Murakami ble bare sugd inn i historiene og der ble vi. Personlig syns jeg boka var en stor leseopplevelse.

Til neste år møtes vi 17. januar hos Liv.

2011-10-24T08:47:00.003+02:00

Fire damer tok toget fra fra Trondheim/Heimdal til Oppdal, to damer skravlet og to leste på spreng:) Vel framme på Oppdal bibliotek fikk vi en flott omvisaning av Sissel og god mat fra Mjølføyka. Endelig var vi klare for litt bokdiskusjon

Et hav av valmuer av Amitav Gosh En røverroman/eventyrroman fra India men med personer som fremstår som levende og med dybde. Noen av oss hadde lest Balansekunstner og likte den enda bedre. Men Et hav av valmuer kan både sammenlignes med Balansekunstner og med Shantaram. Handlinga er lagt til årene i India, i en tid der opium var en viktig handelsvare og engelskmenn var regjerende på verdenshavene. I boka møter vi mange personer som vi skjønner skal møtes etterhvert. Her er historien om rajaen Neel , om Zachary Reid, Nob Kissin og enka Deeti. Boka inneholder mange frampek som gir videre leselyst. Et hav av valmuer er både en komplesk og avansert historie, den følger mange personer og har flere synsvinkler og språklig er den utfordrende. men bruk av dialekter/sosiolekter og andre muntlige språk gjør boka levende Forfatteren er tydligvis en mann med stor kunnskap/god reasearch, og i enkelte pasasjer kan det bli i overkant mye fakta informasjon, f.eks i opiumsfabrikken. Vi var hovedsaklig positive til boka, selv om den for mange kan bli litt utilgjengelig særlig pga språket og den komplekse fortellingen. Og da Elin kunne fortelle at det skulle bli en trilogi ble det god stemning, vi vil jo gjerne vite hvordan det går videre med personene fra boka.

Alle drar sin vei av Wendy Guerra Boka er en oppveksthistorie fra Cuba i form av en litt fragmentert dagbok, med mange gode skildringer. Her var meningene litt mer delte. Noen av oss Sissel og jeg, syntes boka var litt langtekkelig. Den første delen av boka fra barndommen, var det som var best likt. Og både Liv og Elin syntes boka formidlet kjærligheten til Cuba på en god og kritisk måte. Forfatteren er god kjent på Cuba og debuterte allerese som 17 åring som forfatter. Ingen av oss likte etterordet!

Mordets praksis av Kjerstin Ekman

Britas kommentar: En tettpakket bok, der det står mye, den beste boka hun hadde lest på lenge og den klart beste av disse tre.

I Mordets praksis møter vi Dr Glas fra Södergbergs roman med samme navn. Denne bokas hovedperson Pontius Revinge pønsker at det perfekte mord for Søderberg men det viser seg at han selv osgå får bruk for sine dødlige piller. Også resten av oss var enige denne likte vi godt. Liv hadde også lest boka Dr. Glas og mente at det kan være lurt å ikke lese de alt for nært da de ligner hverandre.

Boka sier mye mellom linjene og har gode og uventede skildringer Den er velskrevet og stilsikker med gode personskarakteristikker. Det er ingen lystig sak, men skremmende mørk og dyster.

Neste treff blir tirsdag 25. oktober hos Brit Karen på Melhus.

3. møte i 2011

2011-08-08T16:41:00.010+02:00

Stadig på etterskudd med referat fra lesesirkelen, men her kommer endelig referat fra treffet i Skaun mandag 23. mai. Denne gangen var vi gledelig nok alle-mann-alle, og Sissel fra Oppdal hadde også anledning til å være med!

Guenassia, Jean-Michel: De ukuelige optimisters klubb

Ikke alle kom gjennom denne noe omfangsrike boka, og de av oss som hadde lest den, var også litt delt i synet på boka. Noen likte den svært godt, mens andre syntes den ble pratsom og monton.

Boka handler om hovedpersonen Michels oppvekst i Paris på 60-tallet, og den er på mange måter en dannelsesroman. "De ukuelige optimisters klubb" var en sjakklubb (les treffsted), for avhoppere som kom fra land "bak jernteppet" og franske intellektuelle. Den unge Michel blir en liten maskott for denne noget brokete forsamling. Boka er politisk orientert, og den krever sin leser. Best utbytte har du av boka hvis du fra før er godt inne i europeisk politikk og historie, kanskje? Boka har høstet gode omtaler i Frankrike.

Cappelen, Bodil: Brev 1970-1975

Heller ikke alle hadde lest denne boka ferdig. Kan tyde på at vår og forsommer byr på travle dager. Bodil Cappelen har gitt ut brevvekslinga mellom henne og den kjente lyrikeren Olav H. Hauge. Her følger vi paret fra en nokså distansert og ærbødig start på brevvekslinga, til en sped romanse, som til slutt endte med at Bodil Cappelen flyttet sammen med den godt voksne og innbitte ungkaren Olav H. Hauge. Vi som hadde leste boka likte den godt. Vi fikk slett ingen "kikker"-følelse ved å lese disse private brevene, tvert i mot, innholdet i brevene er dels allmengyldig og tidløst, og gir dels en unik tidskoloritt fra Norges kunstnerliv på begynnelsen av 70-tallet. Ei god bok!

Rishøi, Ingvild H: Historien om fru Berg

Denne novellesamlingen var lest av alle, og høstet store ovasjoner. En rød tråd gjennom alle novellene er mennesker som trøbler med livet. Og novellene er vonde å lese. Men menneskene er beskrevet med varme og empati, og historiene er skrevet på en slik måte at vi umiddelbart hekter oss på handlingsforløpet uten mye utenomsnakk.

Neste treff blir på Oppdal hos Sissel. Enda ikke bestemt eksakt tidspunkt, men dato er tirsdag 30. august.

2. møte i 2011

2011-05-02T15:56:00.013+02:00

Endelig kommer referatet fra 2. møte i lesesirkelen...

Vi møttes på Saupstad tirsdag 29. mars. Snøbygene jagde rundt hushjørnene, men tre brave kvinner tok seg fram til Unnis lune heim. Til god lasagne og godt til kaffen.

Vi hilste også et nytt medlem velkommen, og Brit Karen kastet seg friskt med i diskusjonene som kom etter hvert som bøkene ble analysert.

Mohsin Hamid: Den motvillige fundamentalist

Dette var vel den boka som fikk best mottakelse i gruppa. En elegant skrevet jeg-fortelling. Hovedpersonen Changez (ikke tilfeldig valgt navn) er en vestlig orientert ung mann fra Pakistan som gjennomlever 9/11, og hans relativt ubekymrede liv i USA tar en brå vending. Når USA i kjølvannet av hendelsen invaderer Afghanistan, reiser Changez heim til Pakistan. I boka forteller Changez sin fortelling til en ukjent navnløs amerikaner, - og forfatteren driver litt katt&mus-leken med leseren. Hvem jager hvem? Og hvem er EGENTLIG mest fundamentalisisk? Den moderne amerikaner eller den tradisjonelle pakistaner? Ei tynn og lettlest bok som inneholder verdifullt tankegods.

Gaetan Soucy: Den lille piken som elsket fyrstikker

Den mest utfordrende boka. Både i forhold til måten boka er skrevet på, og i innhold. Her utfordres våre tillærte måter å nærme oss ei bok på. Boka handler om et søskenpar som har bodd alene og isolert sammen med sin far. Søsknene finner sin far død, og her starter historien. Fortalt ganske tilforlaterlig og summarisk av den sytten år gamle jenta. Hun har aldri gått på skole, men lært seg å skrive og lese gjennom farens bibliotek; Spinoza og ridderromaner. I kjelleren finnes en grusom hemmelighet, og barna er vokst opp i et bisart univers. Just ingen A4-fortelling om en A4-familie. Gruppa var her delt i sin opplevelse av boka. Fra de store ovasjoner, til at boka var bare trist, svart og meningsløs.

Adelheid Seyfarth: Misjonærene

Her var lesesirkelen mer samstemt igjen, denne gangen med negativt fortegn. Boka handler om Jack Hansen som er med på en busstur med en gruppe økoturister til Kenya. Og den tar opp i seg tema som politisk korrekthet, omskjæring kontra vestlige plastiske operasjoner, misjonærer, bistand osv osv. Og dette er kanskje ankepunktet mot boka, det blir så altfor mye av alt! Den er også noe uforløst og kompakt.

Og som vanlig; innimellom bokprat: lett og ledig konversasjon om dette og hint.

Neste treff: Skaun, mandag 23. mai, kl.18

Elin

1.møte i 2011

2011-01-31T13:44:00.006+01:00

Tirsdag 25.1. var vi samlet i Melhus. Denne gang fikk vi gleden av en omvisning på det flotte, "nye" biblioteket. Etter nydelig, vietnamesisk take-away og kaffe (fra ny kaffemaskin) startet vi diskusjonene. Lesesirkelen har minsket, og vi er nå bare 4 aktive. Dette er litt lite, og vi vil gjerne ha med en deltaker til. Vi sjekker litt rundt.

Første bok vi hadde lest, var Det usynlige fjellet av Carolina De Robertis. Dette er en helt ny roman, med handling fra Uruguay, fortalt via 3 generasjoner kvinner. Her var vi ganske uenige om boka. For lettvint og med platt og dårlig språk, mente noen. Lett og underholdende, ja, men slett ikke dårlig, mente andre. Boka er interessant historisk, om et land, og en by - Montevideo, ingen av oss visste noe særlig om fra før. De tre kvinnelige hovedpersonene er ikke alle like engasjerende, men de gir et innblikk i et århundre sett fra kvinneperspektiv. I god latin-amerikansk tradisjon er det også her innslag av magisk realisme, uten at det følges opp videre, dessverre.

Novellesamlingen Jeg feier solen av hustakene av den libanesiske forfatteren Hanan al-Shaykh var vi derimot helt enige om. Dette er stor novellekunst som vi alle gjerne anbefaler! Boka er hjerteskjærende, overraskende og med et stort spenn. Her skildres kvinneskjebner i et annet språk og med en annen tilnærming enn vi er vant til. Kulturmøter skildres troverdig fra flere sider. Vi møter sterke, selvstendige kvinner med humor og et rikt erotisk språk. En bok for dem som liker bøker fra Midt-Østen, men også for alle som liker noveller.

Siste bok denne kvelden var Lars Amund Vaages roman Skuggen og dronninga. Dette er kvalitet! Vaage har her skrevet en rørende, gripende og grusom roman om 3 mennesker som fra hvert sitt ståsted skildrer psykiatriens overgrep mot enkeltmennesket. Mikals bestemor og onkel ble begge tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus, og dette har fått ødeleggende innvirkning på hele familien. Historien er skrevet med kjærlighet til, og forståelse for alle personene. Bestemor Saras store kjærlighet til sin sønn Samson berører oss.

Ellers diskuterte vi selvfølgelig mye annet, som vanlig :-)

Neste møte blir på Saupstad tirsdag 29.mars kl.18.00.

Bokmøte i Klæbu

2010-11-17T12:30:00.003+01:00

Endelig fant gjengen turen til Klæbu, iallefall fire av oss.

Bøkene vi hadde valgt denne gangen var svært forskjellige. Vi tok Nick Hornby først med "Juliet, naked". Vi var vel alle enige om at det var en fornøyelig bok. Brita og Liv hadde lest den på engelsk og lurer på om de fikk med seg alle språklige krumspring. Hornby skriver bra og underholdende. Thucker Crowe var vi enige om, var den mest interessente personen og den som ga boka litt spenst. Ellers var det mange tragiske skjebner i boka, særlig Colin. Noen syns boka var veldig god, andre syns nok at Hornby har skrevet bedre bøker.

Den andre boka vi snakket var "Silkeveiens skygge" av Colin Thuborn. Dette er en reiseskildring langs Silkeveien fra Kina til Middelhavet. Boka er stappa full av fakta og historiske referanser. Neste for mye av det gode, men svært interessent for historisk interesserte folk. Boka var litt tung i starten, men kom seg utover i boka. Noen likte boka svært godt, og jeg tror de fleste kunne tenke seg å lese mer fra områdene som var omtalt.

Den siste boka, den tynneste denne gangen, men absolutt den sterkeste. "Tålmodighetens stein" av Atiq Rahimi. Og ei boka som alle syns var veldig god. Da opplevde vi det samme igjen, da blir det lite diskusjon. Når alle er skjønt enige om boka, blir det ikke så mye å diskutere. Men vi snakket en del om kvinnerollen i Afghanistan. Hvordan det er å leve som kvinne i et krigsherjet land, det å leve under strenge sharia-lover og det å leve i et kjærlighetsløst ekteskap. "Tålmodighetens stein" er en fantastisk bok, en liten perle som slår en midt i magen. MÅ leses!

Neste møte er hos Brita, tirsdag 25. januar kl 18.00.

På tur til Røros

2010-08-25T09:03:00.007+02:00

En sterkt amputert gjeng, dvs. Brita og Liv dro på bokmøte til Røros - til Inger Anne. Men det verste var at det bare var en av de tilstedeværende som hadde lest alle bøkene - gjett hvem! Så damer - nå må vi skjerpe oss. Spørsmålet blir om vi skal finne fram lette og enkle bøker slik at alle kommer gjennom dem eller om vi fortsatt skal finne bøker som vi må bryne oss litt på. Det kan vi jo diskutere litt her på bloggen og på neste møte. Jeg syns jo det er et poeng at alle bøkene blir lest. Men samtidig må det jo være lov å legge bort ei bok, hvis en ikke liker den. Hva syns dere?

Etter et deilig fiskemåltid satte vi oss i finstua til Inger Anne for å diskutere - og diskusjoner ble det! Vi tok først for oss En nåde av Toni Morrison. Den handler om slaveri - i ulike former. Alle hadde lest Toni Morrison før, men syns ikke denne lignet på noe av det. To av oss likte boka svært godt, en fikk ikke helt taket på den. Vi var alle enige i at det var en vanskelig bok. Det står veldig mye mellom linjene og det var store rom for tolkninger. Kanskje for mye, at det var det som gjorde boka vanskelig. Toni Morrison har et helt eget språk, et vakker språk.

Den neste boka vi tok fram var Nattog til Lisboa av Pascal Mercier. En ny forfatter for oss. Vi var alle enige i at den var tung i starten og en måtte langt ut i boka før den fenga. Men jeg syns boka er verdt å lese, særlig etter at vi blir kjent med legen Amadeu de Prado. Da trekkes store linjer i forhold til Franco-regimet. Den handler også om både utvendige og innvendige konflikter, akkurat som Toni Morrison sin bok.

Den tredje boka var Thomas Olsens første verdenskrig. Den var vi alle begeistra for. Hvis man kan si at man blir begeistra over ei bok med et slikt innhold. Boka handler Thomas Olsens familie og hvordan den går til grunne fordi faren er alkoholiker. Vi syns Anders T. Andersen skriver svært godt. Han skriver på Østfold-dialekt og av og til med mange, lange innskutte bisetninger. Men de fleste av oss syns ikke det gjorde noe. Vi var i hele tatt imponert over boka og håper den får mange, mange lesere.

Neste møte blir hos Liv tirsdag 9. november kl 18.00.

Møte i Skaun 1. juni 2010

2010-06-02T09:02:00.004+02:00

I fantastisk vær tok vi vegen til Skaun tirsdag 1. juni. Denne gangen var det tre vidt forskjellige bøker vi hadde tatt for oss.

Jeg kunne gått hjem i blinde av Joakim Førsund var den første vi snakket om. Førsund er debutant og vi var alle begeistra for boka. Ikke alle likte Finn, hovedpersonen i boka like godt. Men de fleste mente at han hadde noen positive sider også. At morsbindinga var sterk, var det ingen tvil om. Finn måtte ofte stille opp for mora, som var alkoholisert. Han tok også godt vare på lillebroren sin. På grunn av dette ble det et spesielt bånd mellom Finn og mora. Vi tolka slutten litt forskjellig; noen trodde han ville ta livet sitt, noen at fra nå av ville alt gå bra og noen at det ville fortsette å gå nedover. En åpen slutt altså.

Bok nr 2 var Landsbyens blod av Yan Lianke. Dette var også første bok vi leste av denne forfatteren. Boka er forferdelig tragisk. Det handler om en liten landsby der nesten alle innbyggerne blir aidssmitta og dør en etter en. Hovedpersonen i boka er 12 år gammel og død. Han ser derfor det som skjer med landsbyen utenfra. I kontrast til tema er språket. Det var vakkert. Og den er svært poetisk, nesten eventyraktig skrevet. Det var det som gjorde at boka var verdt å lese, trass i det tragiske innholdet.

Den siste boka vi leste var Utrenskning av Sofi Oksanen. Siden den fikk Nordisk Råds litteraturpris, så var forventningene høye. Og Oksanen skuffer ikke. Vi var alle enige om at dette var ei fantastisk bok. En av de beste vi har lest på lenge. Boka tar for seg en familie fra krigens dager og fram til 1992 i Estland. Her følger vi historien til familien gjennom de forskjellige makthaverne. Aliide som blir igjen på gården etter at søsteren blir deportert til Sibir er hovedpersonen. Hun er forelsket i Hans, men han er gift med søstere til Aliide. Kjærligheten til Hans blir altoverskyggende for Aliide. Hun gifter seg likevel med en annen for å få en trygg tilværelse. Så dukker Zarah opp. En dag ligger hun bare på gårdsplassen til Aliide. Sakte, men sikkert får vi historiene til begge to. Boka er mesterlig skrevet, den var spennende, interessent og den var ei bok vi alle hadde lyst til å lese en gang til - for å få med oss alt.

Møte på Saupstad - 9. februar

2010-02-13T14:10:00.007+01:00

Etter en innledende nyyyydelig kyllingsuppe med hvitløksbrød, begynte diskusjonen og samtalene rundt de tre bøkene vi hadde lest; Avstand av Monika Isakstuen Stavland, Et godt liv av Mirjam Kristensen og Ayla av Bror Hagemann.

Alle vi fire som møttes denne februarkvelden mente at Avstand var den boka vi likte aller best. Fanny og Aleksander (noen assosiasjoner?) er et ung ektepar som sliter med Aleksanders senskader fra et dysfunksjonelt mor-sønn-forhold. En nærmest usannsynlig historie rulles opp. En elegant komposisjon, godt språk og framfor alt et godt og spennende plott. Men, slutten av boka, - en nærmest sukret og for lettvint (?) happy end, virket lite troverdig og skapte et slags brudd i historien. På tross av dette; en imponerende debutroman.

Et godt liv var også ei god bok. Interessant å diskutere for de av oss som også hadde hørt på P2-juryens utlegninger om denne boka i forbindelse med P2-lytternes romanpris. Noen av oss hadde også lest Kristensens forrige bok En ettermiddag om høsten, og hadde store forventninger til denne boka. Den virket kanskje noe flat og lite engasjerende i begynnelsen. Hovedpersonen russiske Dahlia lever i eksil i Danmark. Hun har lite omgang med andre mennesker, men får etterhvert kontakt med naboen Isak. En påkjørsel er et sentral element i handlinga. Men er det Isak eller Dahlia som kjører på jenta? Litt uenighet om slutten på boka; vi tolket den nokså forskjellig. Og likedan bokas tittel; Et godt liv. Var den ironisk ment? Eller legger forfatteren noe annet inn, at selv et tilsynelatende begivenhetsløst liv kan være et godt liv. Se det store i det små? Kristensen skriver godt, og boka har gode dialoger.

Eyla av Bror Hagemann var den boka som høstet færrest ovasjoner. Hovedpersonen Audun innleder et forhold til den eksotiske og vakre Eyla, og dette fører til at den jeg-svake Audun styrer mot avgrunnen. Alle var enige om at den mannlige hovedpersonen var usympatisk og stakkarslig. Men boka har noen gode observasjoner om det sosiale spillet og den skildrer godt hovedpersonens moralske forfall. I tillegg skriver Hagemann godt og uanstrengt.

En fellesnevner for alle disse bøkene, og antagelig helt utilsiktet ved bokvalget, er begrepet skyld. I Stavlands bok føler Aleksander skyld for morens sykdom, i Kristensens bok føler Dahlia skyld overfor jenta hun kjørte på og Hagemanns Audun føler skyld både overfor sin kone som han bedrar og overfor den mystiske Eyla.

Kvelden bød som vanlig på andre samtaleemner, og selvfølgelig diskuterte vi også Knausgård!!

Møte på Melhus

2010-01-07T23:01:00.003+01:00

Tirsdag 1.12. møttes vi på Melhus, til god mat, hyggelig vertskap og livlige diskusjoner. Til tross for at vi stort sett leser nyere litteratur, hadde vi denne gang lest en gammel bok; Fem år av Ingvald Svinsaas, fra 1950. Det var interessant å lese en bok fra vår egen nære historie, og fra vårt eget fylke (Meldal). Boka er egentlig nr. 2 i en trilogi, og foregår på Løkken under 2.verdenskrig. Vi diskuterte heftig rundt forfatter og skrivemåte, men ble vel enige om at boka står seg, og at Svinsaas er en litt glemt forfatter. Den ble en relevant parallell til hva nød, fattigdom og arbeidsløshet tvinger folk til, både i et fattig gruvesamfunn for 60 år siden og i fattige land i våre dager, f.eks. som det skildres i Håp og andre farer av Laila Lalami. Det er en bok som skildrer 4 ulike båtflyktninger på veg fra Marokko til Spania. Den skildrer usentimentalt og realistisk hvorfor mennesker tvinges på flukt, og hvor liten mulighet man har til å kunne skaffe seg et bedre liv. En annen av årets bøker som også skildrer båtflyktninger på veg fra Afrika til Europa (Kanariøyene), er ungdomsboka Barsakh av Simon Stranger.
Den tredje boka vi hadde lest til dette møtet, var Stemmene fra Pamano av Jaume Cabrè. Dette er en utrolig god og utfordrende roman, som jeg ikke husker helt hva vi kom frem til. Den gjorde i alle fall stort intrykk på meg, så jeg har blogget om den.

Neste møte: På Saupstad tirsdag 9.2. kl.17.30.

Møte på fjellet

2009-09-10T10:45:00.006+02:00

6. møte:

Helga 5. - 6. september dro 5 glade lesedamer på hyttetur for å diskutere de tre siste bøkene vi skulle lese. Det ble ei svært trivelig helg. Kanskje ikke de store diskusjonene om litteatur, men vi snakket om veldig mye annet. Det er både trivelig og lærerikt å være sammen.

De tre bøkene vi skulle lese til dette møtet var: Yacoubian-bygningen, Mann i mørket og Cellisten i Sarajevo.

For å ta den siste først. Denne var vi alle enige om var ei svært god bok. Det er skremmende å tenke på at dette har skjedd i Europa for bare 15 år siden. Det vil si at det kan skje når som helst og hvor som helst. Akkurat det har forfatteren klart å formidle svært godt. Selv om handlinga er lagt til Sarajevo er meninga med boka allmenngyldig. Vi syns alle at beskrivelsen av cellisten i kontrast til krigshandlingene gir mening og skaper spenning i boka. Det er en relativt lettlest bok så den kan godt brukes på videregående skole og kanskje også på ungdomstrinnet til gode lesere.

Mann i mørket. Ble den diskutert etter at jeg la meg tro? Jeg husker ikke så mye fra den diskusjonen. Alle var vel ikke like begeistra for handlinga. Auster skriver godt og det gjør godt å lese et slikt språk. Men selve boka var litt merkelig. Det er borgerkrig i Amerika. Det vi likte best var skildringene av forholdet mellom bestefaren og barenbarnet. Det var rørende.

Yacoubian-bygningen skapte mest diskusjon. Handlingen er lagt til Kairo i siste halvdel av forrige århundre og handler om noen av de som bor i bygningen. Samtidig får vi også historien til Egypt og til mange bipersoner. Noen av oss syns at personene ble for klisjeaktig presentert. Mens noen, dvs. Brita hevda at dette var gjort med hensikt. Egentlig er boka samfunnskritikk av det egyptiske samfunnet med all korrupsjon, bekjentskaper og klassedeling. Samtidig får vi også innblikk i hvorfor noen velger religionen, når alle andre veger blir stengt. Unni og Liv hadde også sett filmen, men den anbefales ikke. Der var ihvertfall personene framstilt som klisjeer. Så boka fungerer for den som vil ha et innblikk i den hverdagen i en egyptisk storby. Det var flere som hadde leste andre bøker fra Egypt. Her kan nevnes "Gebelawis barn" av nobelprisvinneren Naguib Mahfouz. Den syns jeg var bedre.

5. møte

2009-06-04T13:14:00.007+02:00

3 damer la avgårde mot Røros en ettermiddag i juni, i kaldt og regntungt vær. Da vi nærmet oss Orvos, lå snøen kvit i liene! Men Inger Anne tok i mot oss med fyr på peisen, og vi fikk fort varmen i oss igjen. Etter god mat og drikke, var det tid for bøker og diskusjon.

Første bok var Kvinnen fra månen av Milena Agus. Dette er en tynn og lettlest liten bok om et kvinneliv under og etter andre verdenskrig. Handlingen foregår i Italia / Sardinia, og hovedperson og handling skildres gjennom barnebarnet. Det er et liv med drømmer og lengsler og uforløst kjærlighet, - og med en overraskende slutt. Boka kan ligne litt på "Mandelplukkersken" og filmer som "Postmannen". En tiltalende liten historie som utfordrer leserens egen fantasi.

Den andre boka vi hadde lest siden sist var Veien av Cormac McCarthy. Dette er en utrolig velskrevet historie om en far og hans lille sønn på vandring i et postapokalyptisk landskap. Det er en handling så hjerteskjærende og tøff at den vil bli husket. De korte samtalene dem imellom gir innblikk i et rørende far-sønn-forhold. Det er ikke mye godhet igjen i verden, og ondskapen er nærværende over alt. Faren har en revolver med bare to skudd igjen, tenkt til å benyttes når ingen andre muligheter gjenstår. Historien er totalt uten håp, og vi diskuterte litt rundt slutten, som vi hadde tolket litt ulikt. Det er minimalt med handling, vandringen er historien. Boka blir likevel intenst spennende å lese, ikke minst på grunn av det drivende gode språket.

Den siste boka vi hadde lest til dette møtet var den canadiske forfatteren Carol Shields siste bok Hvis ikke. Hva skjer med en familie når katastrofen rammer? Hvordan lever man hverdagslivet sitt videre, på siden av sorgen og alle de vonde tankene? Dette er hovedtema i boka som både er lettlest og ganske krevende litterært i enkelte partier. Hovedpersonen er forfatter og feminist, og historien byr på både eksistensielle og filosofiske spørsmål. Også i denne romanen blir det stilt spørsmål ved begrepet "godhet".

En hyggelig kveld med gode diskusjoner, - og som vanlig også om andre tema enn bøker etter hvert. :-)

4. møte

2009-02-26T23:41:00.007+01:00

Dato var 25. februar, og vi møttes denne gangen i Børsa. Liv, Brita og Unni trosset vær & vind og tok en tur til "der ingen skulle tru at nokon kunne bu".

De leste bøker var Stormland(Cappelen Damm, 2008) av Hallgrimur Helgason, Tredje person entall (Cappelen Damm, 2008) av Vigdis Hjort og Hvermann (Aschehoug, 2008) av Philip Roth.

Det ble nok en gang diskusjoner, og det er jo det artigste og mest fruktbare ved disse kveldene. Det ble Hvermann som fikk de mest positive omtalene. Hans bok ble beskrevet som almengyldig, med et vakkert språk, - lita bok som favnet mye.

Vigdis Hjort som forfatter hadde flere i gruppa et anstrengt forhold til. Hun ble beskrevet som en posør, som henter mye av bokmaterialet fra eget levd liv. Elin var kanskje den som likte boka best, Brita diametralt motsatt. Hun syntes boka var overfladisk og pratsom, Elin mente den nok var karikert og personene satt på spissen, men mange gode observasjoner og en god porsjon samfunnskritikk.

Stormland ble også mottatt litt blandet. De fleste var enige om at den var morsom og ironisk til tider, men hadde en dyster gjennomgangstone. Noen reagerte også på språket, som var vulgært og tidvis direkte brutalt. Vi hadde håp for hovedpersonen, men han styrte mot avgrunnen.

Alt i alt, gode diskusjoner, ikke bare om kveldens bøker, - men mye om andre bøker, kommuneøkonomi, kan alle bli glad i å lese? etc etc

Vi møtes hos Inger Anne på Røros neste gang.

Pirjo Hassinen

2008-12-18T13:01:00.003+01:00

Ser at Pirjo Hassinen har skrevet en bok til: Jordbær i november. Er det noen som har lest den?
Liv

3.møte

2008-12-10T18:12:00.005+01:00

Vi møttes i Trondheim onsdag 12.11., og denne gang hadde vi lest bøker av finske forfattere. På hjemmefronten av Kari Hotakainen (Cappelen 2004), Julehustru av Pirjo Hassinen (Pax 2005) og Der vi engang gikk av Kjell Westö (Pax 2007). Det ble en morsom diskusjon om Hotakainens tragikomiske hovedperson, og hvordan man skal tolke slutten. Da vi oppdaget at boka begynner som den slutter, ble vi litt usikre på vår opprinnelige tolkning!?

2.møte

2008-12-10T17:53:00.003+01:00

Vårt andre møte var i Melhus, og tema bøker fra Midt-Østen. I løpet av sommeren leste vi 3 bøker: En "murstein" av en bok, Rafik Schamis Kjærlighetens mørke side på over 900 s. (utgitt på Bazar i 2007), Ørkenblomsten av Rula Jebreal (Engelstad 2005) og en krim med handling fra Betlehem; Mordene i Betlehem av Matt Rees (Press 2008). Den største utfordringen var Schamis bok, - men dette er også den boka som har gjort størst inntrykk! En roman så innholdsrik og omfattende at den ikke glemmes så lett.

1. møte

2008-12-05T11:44:00.000+01:00

Her kommer referat fra 1. møte i ""Lesibua". Det ble skrevet referat fordi vi tok en del avgjørelser som kan være greit å ta med seg.

Vi hadde en veldig hyggelig ettermiddag på Ni muser. Bøkene vi snakket om denne gangen var:

Amitav Ghosh: Tidevannslandet
Cecilie Enger: Himmelstormeren
Isabel Allende: Summen av dagene
Einar Mar Gudmundson: Beatlesmanifestet
Sara Johnsen: White man

Når det gjelder hva vi skal lese, bestemte vi at vi skal holde oss til voksen skjønn. Noen unntak for essay, diskusjonsbøker, barne- og ungdomsbøker kan gjøres av og til.
Det er den som skal ha møtet som bestemmer hvilke bøker vi skal lese. Ca 3 bøker hver gang.