Møte på Saupstad - 9. februar

Etter en innledende nyyyydelig kyllingsuppe med hvitløksbrød, begynte diskusjonen og samtalene rundt de tre bøkene vi hadde lest; Avstand av Monika Isakstuen Stavland, Et godt liv av Mirjam Kristensen og Ayla av Bror Hagemann.

Alle vi fire som møttes denne februarkvelden mente at Avstand var den boka vi likte aller best. Fanny og Aleksander (noen assosiasjoner?) er et ung ektepar som sliter med Aleksanders senskader fra et dysfunksjonelt mor-sønn-forhold. En nærmest usannsynlig historie rulles opp. En elegant komposisjon, godt språk og framfor alt et godt og spennende plott. Men, slutten av boka, - en nærmest sukret og for lettvint (?) happy end, virket lite troverdig og skapte et slags brudd i historien. På tross av dette; en imponerende debutroman.

Et godt liv var også ei god bok. Interessant å diskutere for de av oss som også hadde hørt på P2-juryens utlegninger om denne boka i forbindelse med P2-lytternes romanpris. Noen av oss hadde også lest Kristensens forrige bok En ettermiddag om høsten, og hadde store forventninger til denne boka. Den virket kanskje noe flat og lite engasjerende i begynnelsen. Hovedpersonen russiske Dahlia lever i eksil i Danmark. Hun har lite omgang med andre mennesker, men får etterhvert kontakt med naboen Isak. En påkjørsel er et sentral element i handlinga. Men er det Isak eller Dahlia som kjører på jenta? Litt uenighet om slutten på boka; vi tolket den nokså forskjellig. Og likedan bokas tittel; Et godt liv. Var den ironisk ment? Eller legger forfatteren noe annet inn, at selv et tilsynelatende begivenhetsløst liv kan være et godt liv. Se det store i det små? Kristensen skriver godt, og boka har gode dialoger.

Eyla av Bror Hagemann var den boka som høstet færrest ovasjoner. Hovedpersonen Audun innleder et forhold til den eksotiske og vakre Eyla, og dette fører til at den jeg-svake Audun styrer mot avgrunnen. Alle var enige om at den mannlige hovedpersonen var usympatisk og stakkarslig. Men boka har noen gode observasjoner om det sosiale spillet og den skildrer godt hovedpersonens moralske forfall. I tillegg skriver Hagemann godt og uanstrengt.

En fellesnevner for alle disse bøkene, og antagelig helt utilsiktet ved bokvalget, er begrepet skyld. I Stavlands bok føler Aleksander skyld for morens sykdom, i Kristensens bok føler Dahlia skyld overfor jenta hun kjørte på og Hagemanns Audun føler skyld både overfor sin kone som han bedrar og overfor den mystiske Eyla.

Kvelden bød som vanlig på andre samtaleemner, og selvfølgelig diskuterte vi også Knausgård!!